Det finnes ingen voksne

En voksen mann gråt som et barn fordi han og familien ikke hadde fått rom med sjøutsikt. Det hadde vennene deres fått. Jeg hadde bare ett rom med utsikt mot sjøen, og tilfeldigvis hadde vennene deres fått det.

Der og da brast illusjonene om voksne mennesker mens tårene trillet nedover en 50-årings ansikt fordi vennene hadde fått mer godteri enn han.

Senere i livet har jeg kommet tilbake til samme erkjennelse. Begrepet voksen er oppkonstruert. Voksne mennesker finnes egentlig ikke. Det finns bare små og store barn, og som lederutvikler har det vært en nyttig innsikt.

Bak enhver fasade finnes et lite barn som vil bli elsket og sett, som vil høre til, som vil ha rammer og retning, og som vil bli lyttet til.

Behovet for å bli elsket er kanskje det mest grunnleggende hos oss mennesker. Det er tydelig hos barn som ikke har lært seg å skjule det, men det forlater oss aldri. Selv en suksessfull toppsjef vil bli elsket.

Forfatteren Hjalmar Söderberg skriver dette i «Doktor Glas»:

Man vill bli älskad,
i brist därpå beundrad,
i brist därpå fruktad,
i brist därpå avskydd och föraktad.

Man vill ingiva människorna någon slags känsla.
Själen ryser för tomrummet
och vill kontakt til vad pris som helst.

Det viser hvor viktig tegn på kjærlighet er i alle livets sammenhenger og hvor galt det kan gå om man ikke får det. Tegn på kjærlighet er anerkjennelse. Det er å bli sett. Det er at noen bryr seg.

«Pappa, se på meg nå!» «Mamma, se da!»

Har du tenkt på at den verste straffen vi gir noen i vårt land, er å frarøve dem friheten for så å isolere dem fra medfanger? Altfor mange medarbeidere kjenner at de sitter på isolat.

Vi må være rause med tilbakemeldinger – både bekreftende og korrigerende. Det viser at vi ser og bryr oss. Vi må være nysgjerrige og lyttende i forhold til hverandre, og det fungerer ikke å late som. Her er barnet en god målestokk på om vi lykkes eller ei. «Mamma, du hører jo ikke på hva jeg sier», er sikkert et utsagn mange har hørt når de later som om de lytter til barna mens de er opptatt av noe annet. Barnet merker det med en gang. Barnet i oss merker det også.

Selv har jeg ikke barn, men jeg har jobbet med flere tusen ledere, og jeg mener at det å ha erfaring med å oppdra barn, er svært nyttig for ledere. Noen lykkes, og andre får det ikke så bra til. Slik er det med ledelse også. Det viktigste er å bry seg. Å sette rammer når det er behov for det, og gi frihet når det er behov for det. Å lytte og gi tilbakemeldinger.

Det er bra å være barn. Barn er utforskende, nysgjerrige, direkte, pasjonert og disponert for å lære. Av og til tenker jeg at prosessen mot det å bli voksen, er en degenererende prosess der viktige kvaliteter avstumpes i møte med voksenlivets realiteter. Derfor er det vel fint at vi aldri blir voksne på ordentlig.  Ledelse handler om folk. Da kan det være nyttig å se etter barnet bak en vellykket voksenfasade. Det er der det skjer.