Den nødvendige relasjonsdybden er knyttet til sakskompleksitet. Har vi en gruppe der alt fungerer om hver og en gjør sin egen jobb bra, og vi ikke behøver å finne løsninger i fellesskap, behøver vi ingen stor relasjonsdybde. Det betyr ikke at kollegaene i en slik gruppe ikke har stor åpenhet og tillit i forhold til hverandre. Det er bare det at de ikke behøver det i forhold til å løse jobboppgavene sine.
En annen gruppe, for eksempel en ledergruppe, vil som regel definere seg som en gruppe som behøver å finne løsninger i fellesskap og gjensidig ta ansvar for hele gruppens utvikling og resultater. Da er det behov for stor relasjonsdybde.
Jeg pleier å la ledergrupper skrive ned på gule lapper svaret på det spørsmålet jeg har brukt som overskrift på denne posten: Hva er det vi ikke snakker om i ledergruppen som vi burde snakke om? Så henger vi alle lappene opp på tavlen og vurderer punktene som kommer opp. Hvis listen er lang, er relasjonsdybden for grunn. Er den ikke det, er sannsynligvis relasjonsdybden passelig. En mulighet er selvsagt at tillitsnivået er så dårlig at ingen tør å skrive noe på de gule lappene. Den situasjonen er som regel lett gjenkjennelig, så da snakker vi om det.
Metoden er selvsagt like gangbar i andre grupper - ikke bare i ledergrupper.